Ukens tema: Forsterket fokus på matberedskap før stortingsvalget
- Rene Eide Rasmussen
- 9. sep. 2024
- 12 min lesing
Oppdatert: 12. sep.
Vi tar med forrige ukes tema inn i denne uka også.
Matberedskap handler om trygghet, altså en sikkerhet om at vi som nasjon har nok mat for folket i en eventuell krisesituasjon.
MatPRODUKSJON som opphører den dagen krisa inntreffer, gir oss ikke matBEREDSKAP.
Når vi snakker om matberedskap er det hensiktsmessig å orientere seg om hva som er realiteten. Realiteten er at det kommer overraskelser.
Historisk sett, så kommer de med jevne mellomrom og av ulike slag. Derfor er det nødvendig å skjønne forskjellen på matproduksjon og matberedskap.
UKENS UTFORDRINGER
Definer hva matberedskap betyr for deg.Skriv ned, med egne ord, hva matberedskap betyr for deg. Del det du kommer frem til i gruppa. Dette gir oss alle mange ulike perspektiver videre.
Vi må knekke få-politikerne-til-å-ta-ansvar-nøtta!Vi trenger å finne ut om hva som gjør at politikerne virkelig (!) vil kjenne at dette angår dem både i rollen som folkevalgt og i deres personlige/private liv. Har du forslag, ideer eller innspill til hva som må til for å støtte og spille på lag med de som sitter med reell styringsmakt? Kom med forslag i gruppa, la oss drodle litt sammen.
Matberedskap handler om matsikkerhet for folket uansett situasjon, og det forundrer oss at straks det blir snakk om matberedskap i det politiske rom er det fort bonden og jordbruket det fokuseres på og ikke felles sikkerhet. Vi tror at dette kan være med å skape avstand til temaet fordi det da ikke høres ut som om det angår folk flest - men “bare” å støtte bonden. Dette er såklart viktig fordi bonden trenger å ha de beste forholdene til å utføre samfunnsoppgaven - men vi ønsker å finne nøkkelen til hva som får politikerne til genuint å forstå at dette faktisk angår vår alles sikkerhet til syvende og sist.
Bruk stemmen din!
Skriv ditt eget leserinnlegg eller bruk noen av våre.
Vi har laget tre ferdige leserinnlegg dere kan velge mellom denne uka. De tar utgangspunkt i temaet matberedskap – men med litt ulik vinkling.
Velg det innlegget som treffer deg best. Gjør endringer så det blir din stemme. Lokalavisa trykker helst innlegg som oppleves personlige og aktuelle. Send det til din lokalavis eller en plattform der du vet det blir lest.
Dette er en unik mulighet til å sette matberedskap og trygghet på dagsordenen i valgkampen.
Sammen får vi flere stemmer ut i offentligheten, og det gjør en forskjell!
LYKKE LYKKE TIL!!!
Beste hilsen fra Beredskapsteamet
Edel, Maud Astrid, Anne Thea, Mari, Jeanette, Marit og Sigrid
LESERINNLEGG 1
MAT ER FORSVAR
Av Sigrid Langen Kjelbergnes
Uten mat og vann stopper alt.
Det nærmer seg valg, og jeg kjenner på en større usikkerhet enn noen gang: Hvem skal jeg stemme på? Det er selvfølgelig mange saker å vurdere, men i år er ett tema mer grunnleggende for meg – matberedskap.
Det er mye snakk om beredskap i valgkampen, men lite fokus på betydningen av mat. I min boble er matberedskap høyt oppe i bevisstheten, og jeg har nok naivt trodd at fokuset også har flyttet seg i samfunnet.
Jeg har siden november 2023 jobbet med Mening, mat og mot sammen med Edel Urstad og flere. Vi har løftet fram matberedskap gjennom arrangementer og Beredskapskalenderen, og får høre fra mange kanter at bevisstheten øker. Likevel er temaet ikke løftet nok i valgkampen. Det er forståelig at andre saker får mer oppmerksomhet i hverdagen for mange, men realiteten er brutal: Det betyr ingenting hva vi gjør ellers dersom vi ikke har mat og vann.
Hva er egentlig beredskap?
Et forsvar kan få milliarder i opprustning, men hva hjelper det hvis soldatene ikke får mat? Ingen fungerer uten.
Hva er matberedskap – og hva gir best matberedskap? Svaret er enkelt: minst mulig transport av maten, og produksjon med mest mulig lokale ressurser.
Norge har i dag en selvforsyningsgrad på under 40 %. Til sammenligning har Finland rundt 80 %, en egen forsyningssikkerhetslov og et forsyningssikkerhetsbudsjett som trumfer statsbudsjettet. Kan ikke vi gjøre noe lignende?
Problemet er at vi er avhengige av langreiste innsatsfaktorer som ingredienser til kraftfôr, teknologi og såfrø. Det fungerer i gode tider, men gir ingen trygghet i kriser. Da trenger vi et matsystem som tåler transportstans, strømbrudd og uvær. Vi trenger flere bønder, flere mottak, mer mangfold og produksjon i hele landet.
Folket er klare. Vi ser det i støtten til bønder, ønske om å kjøpe lokal mat, i engasjementet mot importerte tilsetninger, og at handlevanene er i endring. Likevel er fokuset på matberedskap rettet mot å forsterke det systemet vi allerede har, i stedet for å gjøre endringer som gjør oss mindre sårbare for eventuelle kriser. Det er uforståelig – og uansvarlig.
Derfor håper jeg at flere partier tørr å satse på matberedskap, og ha det som en hovedprioritet framover. Bevisstheten må opp, og det må til konkrete nye tiltak for et robust norsk matsystem. Vi som forbrukere må handle det vi vil ha mer av og stemme etter det som er viktigst for oss.
Mat er selve grunnlaget for alt.
Mat er vår største trygghet.
Mat er forsvar.
LESERINNLEGG 2
VI TRENGER ALLE SOM EN– OG MANGE FLERE!
Av Edel Urstad
Vi trenger alle som en!
Alle som produserer mat for resten av befolkningen. Uansett hva eller hvordan de produserer denne maten. Vi trenger at de som allerede kan kunsten å omgjøre fotosyntese til mat fortsetter å gjøre akkurat det så lenge de klarer.
Vi som samfunn trenger at de er akkurat der de er og at de fortsetter med akkurat det de gjør.
Og vi trenger flere. Mange flere.
Og kanskje viktigst av alt: vi må anerkjenne det faktum at matPRODUKSJON ikke er ensbetydende med matBEREDSKAP.
Når temaet om matberedskap blir tatt opp i både politiske og faglige debatter så blir det lagt vekt på at vi skal “forsterke det som allerede er” og sørge for “økt matproduksjon og enda mer effektivitet”. Det er tydelig at realitetssjekken mangler, for hvis vi fortsetter å forsterke det vi allerede har får vi færre og større bruk, høyere energiforbruk, mer avhengighet av tilførte innsatsfaktorer, mer sentralisering av matproduksjonen, videreføring av avbefolkning av distriktene og enda mindre matBEREDSKAP.
Nå er de aller fleste gårdsbruk fullstendig avhengige av tilførte og langreiste innsatsfaktorer, de har en høy teknologigrad styrt av kretskort og med et betydelig strøm- og energiforbruk, lange avstander til foredling og lager og både såkorn, settepoteter og såfrø må innom en ekstern instans før det når frem til bonden.
Dette fungerer så lenge alt tikker og går som vanlig. Men det gir ingen reell mattrygghet i en krisesituasjon.
Å være beredt betyr å kunne håndtere uforutsette situasjoner. Og vi er ikke beredt.
Vi mangler et beredskapsmatsystem i tillegg til den matproduksjonen vi allerede har. Et som er så uavhengig av tilførte innsatsfaktorer som mulig, og som kan levere mat uansett situasjon. Et matsystem som står seg uansett ekstremvær, krise eller en eventuell krigssituasjon og som har nærhet til folk.
For å klare målet om 50 % sjølforsyning viser ny forskning at vi trenger minimum 13 000 nye gårdsbruk i drift. Prompte.
Det betyr mange nye kloke hender og hoder inn i yrket på kort tid. 50 % er i seg selv et lusent mål. Svenskene er på 50 % og er beskjemmet av det. Det er ingen grunn til at vi her til lands skal slå oss til ro med det heller.
Likevel er det et solid løft fra dagens stakkarslige sjølforsyningsgrad på 35–40 %. Skal vi klare dette målet må ordtaket «hele landet i bruk» ut av festtalene og faktisk iverksettes.
I praksis. Det må gjøres plass for flere bønder og da må det bli både økonomisk attraktivt, verdig og forutsigbart å produsere mat til resten av befolkningen på gårdens eget ressursgrunnlag.
Det betyr at det må bli lønnsomt selv uten bruk av innleid jord fra naboen og naboen bortenfor der, kjøp av ekstra kvoter eller naboens eiendom.
Dessuten må det gis bonuser, rom og status for å produsere mat på lokale, stedegne ressurser.
Så lenge det fortsatt slutter flere bønder enn det rekrutteres er det ingen grunn til å slå seg fornøyd på skuldra.
Det både forundrer meg, skremmer meg og gjør meg forbanna at dette temaet fremdeles ikke er topp prioritet i samtlige partilederdebatter og har de feteste overskriftene i alle nyhetskanaler.
Forsyningssikkerhet på mat er det fremste forsvaret vi har. I tillegg er matberedskap grunnlaget for all annen beredskap. Hvordan kan vi da tillate at det fremdeles ikke blir satt først i denne sammenhengen?
Det var enstemmig enighet i Stortinget i vår om at forsvaret måtte styrkes med 110 milliarder. Samtidig underbyr sittende Regjering faglagenes krav om en økning på en eneste stusslig milliard for å sørge for opprettholdelse av landets matproduksjon.
I tillegg stemmer samtlige partier for at matprodusentene ikke skal ha avkastning på egenkapitalen sin slik som andre næringer selvfølgelig har. Noe som i praksis betyr at jordbruket er ei næring under avvikling.
Kortet om at bøndene er selvstendig næringsdrivende trekkes kjappere enn noen fotballdommer ville klart straks det blir snakk om økonomien i yrket.
Men dette er ikke hvilken som helst næring.
Vi snakker ikke om frisører, eiendomsmeglere eller designere her…
Vi snakker om den næringen som er helt avgjørende for vår felles sikkerhet. Så enkelt. Det er også den eneste selvstendige næringen som er politisk styrt, men der Stat og Storting har frasagt seg ansvaret for lengst.
Vi trenger endring. Vi trenger politiske ledere med mot og handlekraft.
Likevel er det en påfallende passivitet både hos politikere og i deler av næringen.
Hvor kommer denne uviljen fra? Eller er det ren mangel på forståelse av sammenhenger?
For dette burde være enkelt som bare det. Dette angår alle som puster og virker hver eneste dag. Og det er nødt til å være på stell. Alltid. Og vi kan få til endring på kort tid. Om vi vil: Bruk det sterkeste insentivet vi har – penger. Det vi betaler for det får vi.
Få på bordet det som trengs for å gjøre matberedskapen vår og matsystemet vårt robust, fremtidsretta, lokalbasert, bærekraftig og i stand til å levere mat uansett situasjon.
Det vil si at det må kunne levere både ved langvarig strømstans, når hverken markedsmekanismer eller logistikk og transportårer fungerer, ved hacking av kretskort og ekstremvær.
Vi har kunnskapen. Og vi har midlene. Det er bare å bruke dem!
Finland, som har en selvforsyningsgrad på 80 % har en egen forsyningssikkerhetslov OG de har et eget forsyningssikkerhetsbudsjett som ligger OVER statsbudsjettet. Blir det for lite i forsyningssikkerhetsbudsjettet til å dekke kostnadene som kreves, tas det ekstra midler fra statsbudsjettet. Her snakker vi grunnleggende sikring. Hadde det ikke vært fantastisk flott om vi kunne ha fått en slik "trygg dyne over land og folk" her også?
Matproduksjon krever de lange tidslinjene. Gjerne 30–60 år. De som investerer og planlegger fremtidig matproduksjon kan ikke risikere å få grunnlaget røsket vekk under beina på seg hvert fjerde år, avhengig av hvem som tilfeldigvis sitter i regjering.
Folket har sagt ifra. De vil ha norsk mat på norske ressurser. De vil at bøndene skal trygges økonomisk og de vil ha nærhet til maten. 40 000 signaturer mot bruk av Bovaer på under ei uke er intet annet enn en gedigen støtteerklæring til den norske maten. Og en fersk rapport fra SINTEF viser en øredøvende ryggdekning fra folket til matprodusentene.
Får vi til dette vil vi ikke bare bygge matberedskap, vi vil høste klimagevinster i fleng og bygge reell bærekraft.
Om to uker skal vi stemme. Men mange spør seg hvem de skal stemme på?
Fremdeles blir det brukt time på time – debatt etter debatt – på formueskatt, veibygging, polpolitikk og pisspreik – eller toillprat som vi sier i Namdalen. Når beredskap kommer opp på tapetet så er det snakk om FORSVAR i form av materiell, personell og teknologi.
Mat ER forsvar!
Mat er grunnlaget for ALL annen beredskap.
Folk er lei av klatting og symbolpolitikk. Folk vil ha politiske tiltak som gir mening og som alle skjønner gjør monn.
Det partiet som tør å sette matberedskap som spydspiss for Stortingsvalget 2025 – ikke bare som en underparagraf i et partiprogram ingen leser – men fremst i alle debatter og intervjuer og som krever at pressen følger opp – DE kan risikere å gjøre et brakvalg!
LESERINNLEGG 3
TIL FOLKET OG VÅRE FOLKEVALGTE
Av Jeanette Ruth Sveiven
Et av verdens rikeste land viser seg som fattig.
I en urolig verden har matforsyning blitt et sentralt tema. Mat er grunnleggende viktig for oss mennesker. Vi overlever ikke uten. Mat er primærbehov. Matproduksjon er en primærnæring. I Maslows behovspyramide er næringen en bærebjelke. Mat sammen med vann er grunnlag for all annen aktivitet i et samfunn. Matberedskap er grunnlaget for all annen beredskap.
For bare to generasjoner siden, så hadde de fleste i Norges land en relasjon til hvor maten kom fra, og hvordan den ble til. I dag derimot, har nok de færreste av oss, siden det er kun 7 av 1000 innbyggere som produserer mat, satt en potet eller dratt opp en gulrot fra jorda. Maten kommer stort sett fra butikken for de fleste.
Situasjonen i dag er den at Norge er et av verdens rikeste land på kroner og øre i omløp, og med BNP som måleindikator. Samtidig viser beregninger for 2024 at andelen av norskproduserte jordbruksråvarer, korrigert for import av kraftfôr til husdyr, er på 35 %. Dette forteller oss at rike Norge er av de laveste i verden på å produsere mat til seg selv. Det som er bærebjelken og fundamentet for vår eksistens. Hvordan havnet rike Norge på denne jumboplassen? Er det grunn til å spørre seg hvordan rikdom blir målt? På denne måten viser vi oss som et land som tar det for gitt at vi alltid vil få tilgang til nok mat gjennom det globale markedet. Graden av nasjonal selvforsyning på mat er også en pekepinn på solidaritet.
Hvor er handlekrafta og viljen til endring?
I disse valgtider søkes herved politikere med evne til omsorg for innbyggere i landet med forankring i vår nasjonalarv og kulturarv, der maten vår er nasjonens bærebjelke.
Norske myndigheter har et stort ansvar for å legge til rette for at vi som forbrukere får tak i mat. Norske myndigheter er til for folket. Matproduksjon som primærnæring er ikke en hvilken som helst næring. Vi snakker om den næringen som er helt avgjørende for vår felles sikkerhet.
Dagens regjering har satt et mål for selvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 %. I et beredskapsperspektiv er det klokt at hele landet tas i bruk, med både små, mellomstore og store gårdsbruk. Likevel er det sentralisering som regjerer der 1–2 gårder om dagen legges ned. Denne utviklingen, eller avviklingen, kan ikke fortsette om vi ønsker landbruk over hele landet. Vi trenger politiske ledere med mot og handlekraft om vi som land ønsker å fortsette å ha matproduksjon på lokale ressurser, det som har formet landet vårt i utgangspunktet.
Rolleavklaring
Stortinget er Norges folkevalgte nasjonalforsamling, altså folkerepresentasjon. De viktigste oppgavene til Stortinget er å vedta lover, bestemme statens budsjett og kontrollere regjeringen.
Regjeringen, Norges utøvende myndighet, setter i verk politiske vedtak og håndhever gjeldende lover. Regjeringen har ansvar for å iverksette de beslutningene som Stortinget fatter. Den har også det politiske initiativet, som vil si at de foreslår de fleste saker for Stortinget. Regjeringen forvalter, tar altså vare på, i tillegg en rekke forskrifter og kan på generelt grunnlag instruere forvaltningen i kraft av å inneha den utøvende makten i Norge.
De må begge forholde seg til Grunnloven.
Stortingsrepresentantene innehar Norges fremste tillitsverv. Tilliten fra velgerne skal forvaltes i tråd med Grunnloven og formelt regelverk, og det stilles høye krav til den enkelte representants integritet. Representantene har et felles ansvar for å bevare og styrke folks tillit til Stortinget, og å ivareta Stortingets omdømme og kvalitet. Det forventes at den enkelte representant opptrer i samsvar med formelle regler og allmenne etiske prinsipper. Representantene skal fremme allmennhetens interesser og ikke utnytte sitt verv til personlig vinning. Dette står svart på hvitt på regjeringens nettsider.
Til våre folkevalgte og til folket
Hvor mange av dere kan med hånda på hjertet si at dere tok på dere Norges høyeste tillitsverv av kjærlighet og omsorg til landet og folket? Hvor mange av dere gikk i fella å gå inn i vervet for personlig vinning og blir trigget av å kjenne på makt? Hvem av dere tenker over hva som gjør oss til et land?
Ser vi altfor mange av våre folkevalgte bli slukt av maktsykdom, kapitalismens manipulasjon og hjernevasking? Er det flere tiår med amerikanisering som tar oss? Ble vi som land for rikt? Har vi glemt hvem vi er og vil være når vi ikke ser verdien av det som gjør oss til et land?
Ser vi en politisk utvikling der avgjørelser tas for langt fra folket som skal leve med dem? Ser vi avmakt hos befolkningen? Hvem av våre folkevalgte kan vi stole på?
Vi trenger politiske ledestjerner for omstilling og med mot til å gå andre veier enn dagens hovedveier.
Hva vi trenger
Nå trenger vi som nasjon å prioritere å styrke norsk matproduksjon og matberedskap, med de reelle verdiene og ringvirkningene som ikke alltid kan måles i kroner og øre, men som utgjør en særs viktig del vår identitet. De verdiene må bli sett, hørt og få anerkjennelse.
Det innebærer å forholde seg til fakta om at vi har verdens laveste selvforsyningsgrad av mat. Det innebærer å forstå forskjellen på matproduksjon og matberedskap. Det innebærer å løfte blikket og se sammenhenger for eksempel mellom landbruk og folkehelse. Det innebærer at politikere og byråkrater forstår sin rolle og har bakkekontakt, samt kontakt med seg selv og folket som har gitt de tillit.
Det innebærer også at folket går i seg selv, er villig til å gjøre endringer for å styrke norsk matproduksjon og matberedskap, og det innebærer at vi stiller opp for hverandre! Nå er tiden for å bruke forbrukermakta! For at du og jeg skal kunne spise oss mette, så er vi avhengig av at noen produserer maten for oss. Landbruket er til for folket og det er avgjørende viktig for oss alle at dette samspillet mellom land, ledelse og folk fungerer i praksis. Landbruket må få den verdien det skal ha. Punktum finale.
Vi må innta et evighetsperspektiv og våkne på det som er vår oppgave!
Å ta fundamentalt ansvar. Alt dette i kjærlighet for landet vi er gitt i oppgave å forvalte på ansvarsfullt vis for våre etterkommere.
Til refleksjon
Hva gjøres og fattes politisk i dag som skriver seg inn i nasjonsbyggingens ånd i vår tid, det vi kan se tilbake på med stolthet om 100 år?
Hva gjøres og fattes politisk i dag som skriver seg inn i nasjonsnedbygging i vår tid, det vi kan se tilbake på med «hva i all verden tenkte de på» om 100 år?
Så kan vi stille oss selv spørsmålet; hvordan ønsker vi at maten produseres? Skal den komme fra fabrikker og laboratorier, eller fra bondegårder? Hvem var det nå igjen som bygde dette landet? Hvor bodde de og hva gjorde de for å overleve? Vi mennesker er og forblir natur. Enkelte ting er konstant selv om vi lever i en verden som alltid går videre.
Å være åpne for at nye ideer og for at andre løsninger enn de vi har vennet oss til de siste to generasjonene kan tilføre noe positivt, er en god ide. Skal vi få til endring, så kan vi ikke fortsette å gjøre det samme.
Kilder:
Knut Skinnes, Veikart til et bærekraftig samfunn, 2023.
